Dag Tjemsland web site
New York: Gigantiske skyskrapere, et landskap i glass, stål, betong og teknologisk forutsigbarhet, der de bittesmå menneskene med sine tomme blikk flakker ensomme og forvirrede rundt i et pinlig nøyaktig rutenett av gater og avenuer, fyllt med hissige gule taxier, fillete og narkomaniserte tiggere, nevrotikere, psykopater, dommedagsprofeter, hiphop-dansere og forretnigsmenn -og kvinner som haster avsted mens neonlysene blinker ut sine konsumevangelier og smog'en legger sitt kvelende lokk over en himmel hvor jetflyenes landingslys har overlappet stjernenes evige funkling.
Tibet: Majestetiske fjellformasjoner og øde vidder, buldrende fossefall og dype skoger, hvor månen og stjernene kaster sitt skarpe skjær gjennom de tynne luftlag, ned på de livsglade, åpne og humoristiske menneskene som med yak-dyrene og hestene prøver å innordne seg naturens nådeløse uforutsigbarhet og de klimatiske krumspring, i en virkelighet som de krydrer med magi og mystikk, fargerike templer og skremmende gudebilder.
Kan disse to verdenene møtes? Det blir ihvertfall gjort gode forsøk. Et sådant forsøk er "The International Year of Tibet 1991-92" - en presentasjon av tibetansk kultur, religion og politisk status rundt om i hele verden (dog mest i USA) i Jernbukkens år 2118. Det blir koordinert fra Tibet Center i NY, som også stod som vert og arrangør av en omfattende Tibet Festival i oktober i samme by. Denne festivalen var klimakset i den årslange markeringen, og den mest omfattende presentasjon av Tibet noensinne. Der var flere utstillinger av tibetansk ikonografi, fotoutsillinger, AV-presentasjoner, en filmfestival med flere sjeldne filmer inkludert klipp fra H.H.Dalai Lama's private arkiv, foredrag, workshop's, politiske debatter, dans -og folkeoperaforestillinger foruten spesielle presentasjoner av Tibet's sakrale lydkunst. Mye mer kunne ramses opp, men vi skal her konsentrere oss om den viktigste delen, nemlig den religiøse delen.
Denne bestod av to avdelinger: Belæringene og Kalahcakra (skr.`tidsalder-hjulet') innvielse. Belæringene ble gitt av de fremste nåtidige mestrene i de 4 buddhistiske tradisjonene i Tibet. Dessuten deltok for første gang i historien en representant for den pre-buddhistiske Bon-religionen, hovedlama Tenzin Namdak Rinpoche, på lik linje med sine buddhistiske brødre. De ga alle 5 en grundig innføring i særpregene ved hver enkelt tradisjon. Dessuten ga hovedpersonen H.H.Dalai Lama 4 dagers belæring om altruistisk motivasjon som forberedelse til selve festen: Kalachakra innvielsen - den fjerde i den vestlige verden med H.H.Dalai Lama.
Undertegnede fikk sitt møte med Kalachakra i Varanasi, India, i julen 1990, som deltaker på DC's prosjekt Vestens Unge i Østen. Det var en gigantisk feiring som samlet måske 200 000 Himalayafolk og ca et halvt tusen vesterlendinger til 2 ukers buddhistisk festival i ruinene til det sted hvor Buddha prekte sitt budskap for første gang. Forholdene var overdimensjonerte og primitive, og vi fra Vesten ble presset sammen i et hjørnet med oversettelse til engelsk over FM-radio.
Denne gang var de ytre omstendigheter ganske annerledes. Det nybyggede Paramount i Madison Square Garden, et gigamtisk sports -og konserthus midt på Manhattan, ble for et par uker omgjort fra fasjonabelt konsertlokale til tibetansk tempel. Vi betalte 200 dollars for en behagelig plysjstol og fikk simultanoversettelse over lydanlegget, og radiooversettelse til tysk, fransk, spansk, italiensk, polsk (og kanskje flere språk). 3000 deltakere fra over 30 land, deriblandt 6 skandinaver, fulgte med i den utførlige ritualteksten og deltok i visualiseringer, mantraresitasjoner og de ytre bevegelser som skal til dersom man vil bruke innvielsen i sin buddhistiske praksis. Men H.H.Dalai Lama la særlig vekt på at man også ble invitert som ikke-buddhist til å få en innsikt i hvordan buddhismen arter seg `live' og oppleve noe av den intense, men samtidig humoristiske og avslappete stemningen i det som blir ansett som det mest komplekse tibetanske meditasjonssystem.
Jeg kunne kjenne igjen flere av ansiktene fra både Varanasi, Bodh Gaya og Dharamsala - 5 av dem kjente jeg personlig fra India. Særlig mye tid ble tilbrakt sammen med Sal og Barbara, to engelske damer, sistnenvde tibetansk nonne. (Det er i dag ca 300 vestlige nonner og munker innenfor tibetansk buddhisme). Som europeere fant vi fort sammen i Hotel Ramada hvor første del av undervisningen foregikk, og fikk til en god utveksling og dialog mellom dem som buddhister og jeg som kristen. Det var svært underlig hvordan vi tolket som henholdsvis `god karma' og `Guds nåde' det at vi tilsynelatande tilfeldig fikk nummererte seter ved siden av hverandre i Madison etter først å ha vært sammen i flere dager.
H.H.Dalai Lama var selvfølgelig hovedperson under denne festivalen. Om det enten var på sin Kalachakra-trone, på inter-religiøs markering i St.John-of-the-Divine-katedralen, på soloppgangsmeditasjon i Central Park med 6-7000 newyork'ere, eller på offentlig mottakelse med borgermester Dinkins og kongressmedlemmer. For de mange var nok også skuespilleren, formann i Tibet House, og hovedsponsor for festivalen, Richard Gere, en attraksjon der han knelende overbrakte offer til Hans Hellighet.
Det ble sagt under festivalen at dette måske ville være siste mulighet Tibet-i-eksil hadde til å vise verden hvem de er og rope ut et siste ord om hjelp til å redde ikke bare tibetansk kultur, men det tibetanske folk. Dersom verdenssamfunnet fortsetter med å ikke reagere mot det kinesiske folkemord, var man redd for at Tibet som etnisk enhet om få år ville opphøre med å eksistere andre steder enn i muséer. La oss for Guds skyld ikke håpe at de har rett. Men en begivenhet som Kalachakra i New York er et uttrykk for at den tibetanske buddhisme ihvertfall opplever en ny renessanse - ikke i Lhasa, men i New York, London, Paris, København etc. Det går rykte om at den neste Kalachakra med H.H.Dalai Lama vil bli i Barcelona i år...