Travels: India/Nepal 1991
Reisebrev nr. 2
i) Requiem Varanasi
I klassisk hindu-mytologi opererer man med en treenighet bestående av
Brahma = opphavet, Vishnu = oppretholderen og Shiva =
nedbryteren. Brahma som objekt for gudetilbedelse er utdødd i India
idag, kun ét tempel for Brahma er tilbake.
Med utviklingen av reformbevegelsen "tantra" fra begynnelsen av
vår tidsregning og klimaks parallellt med vår høy
middelalder, ble Brahma erstattet av gudeskikkelsen Shakti. Shakti er
den feminine motpol til de ulike maskuline former av Vishnu og Shiva. Hvor
Vishnu og Shiva er som solen som sender ut lysstråler og energi, er
Shakti selve energien som blir sendt ut. Denne energien, kraften blir
personifisert i ulike former, som Sarasvati = gudinnen for kunst og
kunnskap, Lakshmi = gudinnen for materiell velstand, Kali =
gudinnen for destruksjon o.s.v. De to guder, Vishnu og Shiva som forgrener seg
i mange former og personifiseringer med sine forskjellige kvinnelige partnere,
Shakti og deres felles avkom, er det primære utgangspunkt for de tusener
av gudebilleder, gudemenn og avatarer som blir tilbedt i India idag.
Hver gud har sin gruppe tilhengere, sin tilknyttede livsfilosofi, sine riter
og symboler, sitt tempel, sitt valfartsted eller sin hellige by. Men det er
sjelden konkurranse og kamp mellom de ulike guder, for i sin ultimative
betydning er de alle uttrykk for det samme kosmiske og panteistiske prinsipp:
Brahman. Derfor kan alle de ulike skoler og sekter samles i den hellige by
Varanasi. Her er fellesnemneren Ganga, den åndelig rensende elven, som
etter å ha blitt brakt ned hit fra gudeverdenen, fikk verdi som livgiver
for millioner av mennesker fra det nordvestlige Himalaya-fjellene til den
sydøstlige Benegalbukten. Enhver som kommer i kontakt med det hellige
vann er garanteret befrielse fra den karma (=god eller ond gjerning)
vedkommende drar med seg fra sine tusener av forrige liv.
Så langt vi kan følge historien tilbake har det vært
bybebyggelse i Varanasi ('stedet ved Ganga mellom bielvene Varuna og
Assa'). Kashi (='opplyst med guddommelig lys') var hovedstad i
kongedømmet Kashipur, beskrevet i eposet Mahabharatha rundt år
1000 f.Kr. Arkeologer kan finne spor etter en urbefolknining boende i
nåværende Varanasi lenge før det. Navnet Kashi stammer fra
palæolittisk tid. Summa summarum er Varanasi trolig den eldste byen i
verden som fremdeles er fult levende.
Enhver hellig by har sitt særpreg, sin specialitet som trekker tusener
av ydmyke pilgrimmer til stedet. Jerusalem har sine rester av tempelet som
profeten Nehemja bygget. Mekka har den hellige Sorte Sten. Varanasi har Moder
Ganga. Pilgrimmer til Varanasi har et av to formål for å komme hit:
1) For å rense sin karma i det magiske vann, eller 2) for å
dø. Det gir nemlig direkte adgang til moksha å dø i denne
byen, d.v.s. man er befriet fra å bli gjenfødt.
Nærmest elvebredden er det flere losji hvor syke og gamle mennesker fra
hele India legger seg ned for å vente på døden og den
endelige befrielse. For kuriositetens skyld vil jeg i det følgende
beskrive hvordan hinduer behandler døden, en prosess og en gruppe
ritualer som tydeligere enn noe annet illustrerer ulikheter mellom en europeisk
kristen kultur og hinduistisk kultur.
Straks døden har inntruffet, blir det tilkallt en Brahmin (prest) til
hjemmet hvor han forestår en kort bønn for avdøde.
Familiens yngre herregarde legger så liket på en båre, dekker
det med silke og blomster, og i stort tempo (dette skal nemlig helst være
gjort på 3 timer) skritter de ned mot et av de to kremeringsstedene ved
Ganga. Underveis roper likbærerne rytmisk: "Ram nam sathya
he" ('Guds navn er sannhet'), den personlige identitet
representert ved avdødes navn er med døden utradert. Nå
forestår foreningen med Gud og hans navn og identitet. Langs hele
elvebredden ligger de ulike "ghat's" (='trinn' ned
mot Ganga) hvor folk tar sitt rensende morgenbad, fyller kanner og kar med
hellig vann til familie og venner som ikke hadde mulighet for å ta
på pilgrimreis, eller de sitter i full lotus under dyp kontemplasjon. To
av disse trappeavsatsene er dekket med tung røyk og grå aske. Her
ender tusener sine jordiske reiser, døgnet rundt, hver dag i
året.
Vel ankommet i ghat'en blir de mottatt av en pari (=kasteløs)
som har den lite hyggelige jobben med å forberede liket for kremering.
Først må det renses for all Karma ved å helle vand fra Ganga
ned i munnen. Deretter blir det løsnet fra den provisoriske
bambusbåren og lagt på en "seng" med fint oppstablet
tømmer. Det skal være minst 350 kg, og koster 1000 Rupees (=300
kr). Det er for mange en hel månedslønn, så for de fattige
(som er i flertall) er det nylig bygget et elektrisk krematorium, hvor det kun
koster 50 Rs å få omgjort en kropp til aske. I den andre enden av
skalaen betaler gjerne rikfolk 10-20 000 Rs for å få sine
kjære oppløst i flammerne fra sandeltre.
Når liket er gjort klart, tar eldste sønn (eller nestbest -
eldste brorsøn) et rensende bad, kler seg i hvit kjole og raker hodet
bart. Etter å ha kjøpt ild fra den evige brennende flammen
går han 5 ganger rundt ildstedet, i retning mot solen. (I templet
gjør man det samme med solen). Dette ritualet blir fremført for
å frigjøre sjelen fra de 5 jordiske elementer. Endelig kan
bålet antennes ved å plasere fakkelen under føttene og
på pannen.
Under de tre timene det tar før bålet er utbrendt, er det
virkelig anledning til å observere og studere hvordan kroppens anatomi
gradvis blir avslørt og nedbrudt. Men forsamlingen rundt omkring viser
ingen tegn til sorg eller andre former for emosjonel bevegelse. Tvertimot er en
munter konversasjon i full gang. En sørgelig atmosfære er
bannlyst, det vil uroe sjelen og hindre den i å forlate de organiske
rester. Det er også en av grunnene til at kvinner er utelatt fra
området. De kan av erfaring ikke holde seg fra tåredrypp og jammer.
Det blir også sagt at nærværet av død har en negativ
funksjon på kvinnens fruktbarhet. Endelig bærer kremerings-ritualet
med seg et etterslep fra fortiden: Sati, skikken med at enken frivillig
kaster seg på bålet sammen med sin ektemann, eller at familien
tvinger enken til det samme. For å forhindre dette, måtte man
simpelthen forby kvinner adgang til brenselstedet.
Når bålet er utbrendt og restene kastet i Ganga, må de
pårørende før de forlater stedet, rense seg i elven - de
har jo besudlet seg med kontakten til den stakkers pari'en som gjør
drittarbeidet. Og kastesystemet er på langt nær utdødd i
India, en kasteløs er fremdelse urørlig i mange tilfeller. Etter
13 dager inviterer de pårørende (dersom de har råd) 18
hellige menn hjem og gir de rene klær og mat. En plausibel forklaring
på denne skikken er at stjernebildene Lille Bjørn og Store
Bjørn tilsammen utgjør 18 stjerner som blir kalt rishi.
Det har på Sanskrit også betydningen "hellig mann med
guddommelig, kosmisk forbindelse".
5 kategorier mennesker har den tvilsomme ære å unnslippe
kremeringen og i stedet bli bundet til en sten og senket i elven. De blir
nemlig regnet for rene (for karma) allerede i dødsøyeblikket. De
5 kategorier er: l) Sadhu's (hellige menn) eller sadhini's (helligekvinner), 2)
gravide kvinner, 3) barn under 6-7 år, 4) personer som har dødd
som følge av slangebitt (slangen som et symbol på Shiva), og av en
eller annen grunn 5) tilfeller der en alvorlig, kronisk sykdom har krevd liv,
såsom spedalskhet og polio.
Varanasi er Shivas by. Majoriteten av de godt 2000 små og store templer
er tilegnet denne gudeskikkelsen (og hans Shakti). Ingen andre steder i India
finner man så mange Shiva-lingam's (fallisk symbol). Dette faktum har
selvfølgelig en nær sammenheng med den centrale plass døden
har i dagliglivet. For døden er ikke bare nærværende som et
rituelt fenomen. For en nordmann som er utskjemt med mye fri natur, klar luft
og rent vann, kan det være vanskelig å se så mye hellighet i
et økosystem på randen av sammenbrudd. I hellige Gangamaji blir
det dagligt pumpet 100 000 tonn kloakk. Det er flere steder vanskelig a skimte
overgangen mellom jord, mudder, søppel, lort og vann. Sikten ned i det
livsløse vannet er aldri mer enn 50 cm. I en båt må man pent
akseptere selskapet av rotnende dyrekropper som flyter rundt omkring. Da skal
man ikke glemme de hundredvis av menneskekropper som dekker elvebunnen.
Luftkvalliteten er ikke stort bedre enn vannkvaliteten. I den kuldeperioden vi
nå har hatt, har det vært særlig ille. Når skumringen
siger inn over hus og hytter, stiger det oppfra bakken et tykkt teppe fra de
mange små leirovner og bål. Brenselet er stort sett hjemmelaget
kull enten laget av trekull, aske og kumøkk, eller bare kumøkk og
strå, tørket i solen. Enda verre er røyken fra brennende
dekk, som brenner for å gi varme til kalde fingre. Legg så til de
oljefylte avgasser fra dårlig vedlikeholdte motorsykler, scootere og
autorickshaw's, og man får en blanding som kroppen reagerer mot med
sår hals, tett luftveis-system, rennende øyne og hodepine.
På skyfrie netter kan stjernene sees bare et visst område over
hodene på oss, nærmere horisonten forsvinner selv månen i den
dødbringende gassen.
Mye av årsaken til dette utysket skyldes uvitenhet. I et land hvor 80%
hverken kan lese eller skrive, kan man ikke forvente at de skal kjenne til
kullosforgiftning, lungekreft og drivhuseffekt. Alternativene er heller ikke
mange, når man lever på og under eksistensminimum og har nok med
å sikre det daglige brød.
Som nevnt under del g) Exit Prashanti Nilayam fikk Varanasi det første hindu-universitet i
1917, forøvrig det største universitet i Asia. Det eneste
sanskrit-universitet er lokaliseret her. Flere religiøse bevegelser har
sitt hovedkvarter her, deriblandt Teosofisk Samfunn. Her i byen samles
lærde og dyktige mennesker innenfor disipliner som religion, filosofi,
litteratur, kunst og kultur. Med den rituelle betydning byen har, blir den
poetisk kalt hinduismens hjerte. (Dette udtrykket stammer egentlig fra teosofen
Mohan Roy, som definerer Indias chakrasystem med hjerte-ehakraet 'Anahata
chakra', i Varanasi). Men er det hinduismens hjerte, så er det i
såfall et blødende hjerte.
Ikke siden den blodige frigjøringen i 1947 er så mange indere
drept i opptøyer og gatekamper som siste år. Noen kamper er ledet
av politisk frigjørings-ideologi, som i Kashmir, Assam eller sikhenes
Punjab. Andre kamper er ledet av religiøs fundamentalisme, som
forøvrigt er et misledende begrep. Menneskelig makt og prestige preger
ofte motivasjonen mer enn de religiøse fundamenter.
I Ayodhya, 200 kilometer herfra, dreper muslimer og hinduer hverandre, fordi
de begge vil ha sitt Gudshus på eksakt samme sted. Muslimene fordi de
ikke vil ha ødelagt en moske som allerede står der, hinduene fordi
de mener de har rett til å bygge et tempel på det omtalte sted,
hvor legendeskikkelsen Rama ble født. 600-700 millioner
kasteløse, muslimer og sør-indere har sett seg lei på
å bli oversett av en liten overklasse i det hindutalende nord. I den
politiske undergrunn blir det snakket om væpnet revolusjon. Portforbudet
i Varanasi ble opphevet den dagen vi ankom, men alle forventer pessimistisk at
1991 blir mer problematisk enn 1990 for gamle India.
Midt oppe i all denne pessimismen og apatien finnes det fremdeles kraftfulle
lystårn. I 4 uker har vi bodd sammen med de fattigste kasteløse,
rotter og griser, hunder og gjeiter i en landsby ved utkanten av byen. Rett
over den mudderfyllte gata ligger et lite treningsenter for poliorammede barn.
Den hollandske, katolske presten Frans Baartmans har bodd her i 12 år og
gjør det han kan for å motkjempe kastesystem, korrupsjon,
kvinnediskriminering, analfabetisme, sykdom, dårlige
sanitærforhold, generell fattigdom og apati. Det skjer forandringer til
det bedre, det sørgelig er bare at rammeforholdene, totalsituasjonen,
stadig forverres. Indias mange ulykkelige millioner trenger var hjelp og
vår bønn!
Dag Tjemsland © 1995-2001