Dag Tjemsland web site

asia91n-europes-europeasia97

 

Travels: India/Nepal 1991

Reisebrev nr. 2

i) Requiem Varanasi

I klassisk hindu-mytologi opererer man med en treenighet bestående av Brahma = opphavet, Vishnu = oppretholderen og Shiva = nedbryteren. Brahma som objekt for gudetilbedelse er utdødd i India idag, kun ét tempel for Brahma er tilbake.

Med utviklingen av reformbevegelsen "tantra" fra begynnelsen av vår tidsregning og klimaks parallellt med vår høy middelalder, ble Brahma erstattet av gudeskikkelsen Shakti. Shakti er den feminine motpol til de ulike maskuline former av Vishnu og Shiva. Hvor Vishnu og Shiva er som solen som sender ut lysstråler og energi, er Shakti selve energien som blir sendt ut. Denne energien, kraften blir personifisert i ulike former, som Sarasvati = gudinnen for kunst og kunnskap, Lakshmi = gudinnen for materiell velstand, Kali = gudinnen for destruksjon o.s.v. De to guder, Vishnu og Shiva som forgrener seg i mange former og personifiseringer med sine forskjellige kvinnelige partnere, Shakti og deres felles avkom, er det primære utgangspunkt for de tusener av gudebilleder, gudemenn og avatarer som blir tilbedt i India idag.

Hver gud har sin gruppe tilhengere, sin tilknyttede livsfilosofi, sine riter og symboler, sitt tempel, sitt valfartsted eller sin hellige by. Men det er sjelden konkurranse og kamp mellom de ulike guder, for i sin ultimative betydning er de alle uttrykk for det samme kosmiske og panteistiske prinsipp: Brahman. Derfor kan alle de ulike skoler og sekter samles i den hellige by Varanasi. Her er fellesnemneren Ganga, den åndelig rensende elven, som etter å ha blitt brakt ned hit fra gudeverdenen, fikk verdi som livgiver for millioner av mennesker fra det nordvestlige Himalaya-fjellene til den sydøstlige Benegalbukten. Enhver som kommer i kontakt med det hellige vann er garanteret befrielse fra den karma (=god eller ond gjerning) vedkommende drar med seg fra sine tusener av forrige liv.

Så langt vi kan følge historien tilbake har det vært bybebyggelse i Varanasi ('stedet ved Ganga mellom bielvene Varuna og Assa'). Kashi (='opplyst med guddommelig lys') var hovedstad i kongedømmet Kashipur, beskrevet i eposet Mahabharatha rundt år 1000 f.Kr. Arkeologer kan finne spor etter en urbefolknining boende i nåværende Varanasi lenge før det. Navnet Kashi stammer fra palæolittisk tid. Summa summarum er Varanasi trolig den eldste byen i verden som fremdeles er fult levende.

Enhver hellig by har sitt særpreg, sin specialitet som trekker tusener av ydmyke pilgrimmer til stedet. Jerusalem har sine rester av tempelet som profeten Nehemja bygget. Mekka har den hellige Sorte Sten. Varanasi har Moder Ganga. Pilgrimmer til Varanasi har et av to formål for å komme hit: 1) For å rense sin karma i det magiske vann, eller 2) for å dø. Det gir nemlig direkte adgang til moksha å dø i denne byen, d.v.s. man er befriet fra å bli gjenfødt.

Nærmest elvebredden er det flere losji hvor syke og gamle mennesker fra hele India legger seg ned for å vente på døden og den endelige befrielse. For kuriositetens skyld vil jeg i det følgende beskrive hvordan hinduer behandler døden, en prosess og en gruppe ritualer som tydeligere enn noe annet illustrerer ulikheter mellom en europeisk kristen kultur og hinduistisk kultur.

Straks døden har inntruffet, blir det tilkallt en Brahmin (prest) til hjemmet hvor han forestår en kort bønn for avdøde. Familiens yngre herregarde legger så liket på en båre, dekker det med silke og blomster, og i stort tempo (dette skal nemlig helst være gjort på 3 timer) skritter de ned mot et av de to kremeringsstedene ved Ganga. Underveis roper likbærerne rytmisk: "Ram nam sathya he" ('Guds navn er sannhet'), den personlige identitet representert ved avdødes navn er med døden utradert. Nå forestår foreningen med Gud og hans navn og identitet. Langs hele elvebredden ligger de ulike "ghat's" (='trinn' ned mot Ganga) hvor folk tar sitt rensende morgenbad, fyller kanner og kar med hellig vann til familie og venner som ikke hadde mulighet for å ta på pilgrimreis, eller de sitter i full lotus under dyp kontemplasjon. To av disse trappeavsatsene er dekket med tung røyk og grå aske. Her ender tusener sine jordiske reiser, døgnet rundt, hver dag i året.

Vel ankommet i ghat'en blir de mottatt av en pari (=kasteløs) som har den lite hyggelige jobben med å forberede liket for kremering. Først må det renses for all Karma ved å helle vand fra Ganga ned i munnen. Deretter blir det løsnet fra den provisoriske bambusbåren og lagt på en "seng" med fint oppstablet tømmer. Det skal være minst 350 kg, og koster 1000 Rupees (=300 kr). Det er for mange en hel månedslønn, så for de fattige (som er i flertall) er det nylig bygget et elektrisk krematorium, hvor det kun koster 50 Rs å få omgjort en kropp til aske. I den andre enden av skalaen betaler gjerne rikfolk 10-20 000 Rs for å få sine kjære oppløst i flammerne fra sandeltre.

Når liket er gjort klart, tar eldste sønn (eller nestbest - eldste brorsøn) et rensende bad, kler seg i hvit kjole og raker hodet bart. Etter å ha kjøpt ild fra den evige brennende flammen går han 5 ganger rundt ildstedet, i retning mot solen. (I templet gjør man det samme med solen). Dette ritualet blir fremført for å frigjøre sjelen fra de 5 jordiske elementer. Endelig kan bålet antennes ved å plasere fakkelen under føttene og på pannen.

Under de tre timene det tar før bålet er utbrendt, er det virkelig anledning til å observere og studere hvordan kroppens anatomi gradvis blir avslørt og nedbrudt. Men forsamlingen rundt omkring viser ingen tegn til sorg eller andre former for emosjonel bevegelse. Tvertimot er en munter konversasjon i full gang. En sørgelig atmosfære er bannlyst, det vil uroe sjelen og hindre den i å forlate de organiske rester. Det er også en av grunnene til at kvinner er utelatt fra området. De kan av erfaring ikke holde seg fra tåredrypp og jammer. Det blir også sagt at nærværet av død har en negativ funksjon på kvinnens fruktbarhet. Endelig bærer kremerings-ritualet med seg et etterslep fra fortiden: Sati, skikken med at enken frivillig kaster seg på bålet sammen med sin ektemann, eller at familien tvinger enken til det samme. For å forhindre dette, måtte man simpelthen forby kvinner adgang til brenselstedet.

Når bålet er utbrendt og restene kastet i Ganga, må de pårørende før de forlater stedet, rense seg i elven - de har jo besudlet seg med kontakten til den stakkers pari'en som gjør drittarbeidet. Og kastesystemet er på langt nær utdødd i India, en kasteløs er fremdelse urørlig i mange tilfeller. Etter 13 dager inviterer de pårørende (dersom de har råd) 18 hellige menn hjem og gir de rene klær og mat. En plausibel forklaring på denne skikken er at stjernebildene Lille Bjørn og Store Bjørn tilsammen utgjør 18 stjerner som blir kalt rishi. Det har på Sanskrit også betydningen "hellig mann med guddommelig, kosmisk forbindelse".

5 kategorier mennesker har den tvilsomme ære å unnslippe kremeringen og i stedet bli bundet til en sten og senket i elven. De blir nemlig regnet for rene (for karma) allerede i dødsøyeblikket. De 5 kategorier er: l) Sadhu's (hellige menn) eller sadhini's (helligekvinner), 2) gravide kvinner, 3) barn under 6-7 år, 4) personer som har dødd som følge av slangebitt (slangen som et symbol på Shiva), og av en eller annen grunn 5) tilfeller der en alvorlig, kronisk sykdom har krevd liv, såsom spedalskhet og polio.

Varanasi er Shivas by. Majoriteten av de godt 2000 små og store templer er tilegnet denne gudeskikkelsen (og hans Shakti). Ingen andre steder i India finner man så mange Shiva-lingam's (fallisk symbol). Dette faktum har selvfølgelig en nær sammenheng med den centrale plass døden har i dagliglivet. For døden er ikke bare nærværende som et rituelt fenomen. For en nordmann som er utskjemt med mye fri natur, klar luft og rent vann, kan det være vanskelig å se så mye hellighet i et økosystem på randen av sammenbrudd. I hellige Gangamaji blir det dagligt pumpet 100 000 tonn kloakk. Det er flere steder vanskelig a skimte overgangen mellom jord, mudder, søppel, lort og vann. Sikten ned i det livsløse vannet er aldri mer enn 50 cm. I en båt må man pent akseptere selskapet av rotnende dyrekropper som flyter rundt omkring. Da skal man ikke glemme de hundredvis av menneskekropper som dekker elvebunnen.

Luftkvalliteten er ikke stort bedre enn vannkvaliteten. I den kuldeperioden vi nå har hatt, har det vært særlig ille. Når skumringen siger inn over hus og hytter, stiger det oppfra bakken et tykkt teppe fra de mange små leirovner og bål. Brenselet er stort sett hjemmelaget kull enten laget av trekull, aske og kumøkk, eller bare kumøkk og strå, tørket i solen. Enda verre er røyken fra brennende dekk, som brenner for å gi varme til kalde fingre. Legg så til de oljefylte avgasser fra dårlig vedlikeholdte motorsykler, scootere og autorickshaw's, og man får en blanding som kroppen reagerer mot med sår hals, tett luftveis-system, rennende øyne og hodepine. På skyfrie netter kan stjernene sees bare et visst område over hodene på oss, nærmere horisonten forsvinner selv månen i den dødbringende gassen.

Mye av årsaken til dette utysket skyldes uvitenhet. I et land hvor 80% hverken kan lese eller skrive, kan man ikke forvente at de skal kjenne til kullosforgiftning, lungekreft og drivhuseffekt. Alternativene er heller ikke mange, når man lever på og under eksistensminimum og har nok med å sikre det daglige brød.

Som nevnt under del g) Exit Prashanti Nilayam fikk Varanasi det første hindu-universitet i 1917, forøvrig det største universitet i Asia. Det eneste sanskrit-universitet er lokaliseret her. Flere religiøse bevegelser har sitt hovedkvarter her, deriblandt Teosofisk Samfunn. Her i byen samles lærde og dyktige mennesker innenfor disipliner som religion, filosofi, litteratur, kunst og kultur. Med den rituelle betydning byen har, blir den poetisk kalt hinduismens hjerte. (Dette udtrykket stammer egentlig fra teosofen Mohan Roy, som definerer Indias chakrasystem med hjerte-ehakraet 'Anahata chakra', i Varanasi). Men er det hinduismens hjerte, så er det i såfall et blødende hjerte.

Ikke siden den blodige frigjøringen i 1947 er så mange indere drept i opptøyer og gatekamper som siste år. Noen kamper er ledet av politisk frigjørings-ideologi, som i Kashmir, Assam eller sikhenes Punjab. Andre kamper er ledet av religiøs fundamentalisme, som forøvrigt er et misledende begrep. Menneskelig makt og prestige preger ofte motivasjonen mer enn de religiøse fundamenter.

I Ayodhya, 200 kilometer herfra, dreper muslimer og hinduer hverandre, fordi de begge vil ha sitt Gudshus på eksakt samme sted. Muslimene fordi de ikke vil ha ødelagt en moske som allerede står der, hinduene fordi de mener de har rett til å bygge et tempel på det omtalte sted, hvor legendeskikkelsen Rama ble født. 600-700 millioner kasteløse, muslimer og sør-indere har sett seg lei på å bli oversett av en liten overklasse i det hindutalende nord. I den politiske undergrunn blir det snakket om væpnet revolusjon. Portforbudet i Varanasi ble opphevet den dagen vi ankom, men alle forventer pessimistisk at 1991 blir mer problematisk enn 1990 for gamle India.

Midt oppe i all denne pessimismen og apatien finnes det fremdeles kraftfulle lystårn. I 4 uker har vi bodd sammen med de fattigste kasteløse, rotter og griser, hunder og gjeiter i en landsby ved utkanten av byen. Rett over den mudderfyllte gata ligger et lite treningsenter for poliorammede barn. Den hollandske, katolske presten Frans Baartmans har bodd her i 12 år og gjør det han kan for å motkjempe kastesystem, korrupsjon, kvinnediskriminering, analfabetisme, sykdom, dårlige sanitærforhold, generell fattigdom og apati. Det skjer forandringer til det bedre, det sørgelig er bare at rammeforholdene, totalsituasjonen, stadig forverres. Indias mange ulykkelige millioner trenger var hjelp og vår bønn!


Dag Tjemsland © 1995-2001

Audio-Video Writings Travels Past Present Contact North The Mediterranean Asia 97