Travels: India/Nepal 1991

Reisebrev nr. 3

l) Kalachakra - tidshjulet (2.forsøk)

Man kan sammenligne Kalachakra (-90) og Vipassana (-91) og finne både paralleller og forskjeller. Det er 4 geografiske steder i Buddhas livshistorie som har en særlig hellig status: Lumbini - hvor han ble født, Bodh Gaya - hvor han fikk sin helt avgjørende opplevelse av klarsyn og full kunnskap, Sarnath - hvor han første gang delte sine erfaringer med andre, og Kushinagara - hvor han forlot dette livet. Og på en måte kan man lese en dypere symbolikk ut av det faktum at Kalachakra foregikk i Sarnath og Vipassana i Bodh Gaya. For hvor Vipassana konsentrerer seg om den individuelle selvoppdagelsen - liksom Buddha i ensom meditasjon fikk den store aha-opplevelsen, der er Kalachakra bygget opp om en sterk person-autoritet - med den 14ende Dalai Lama i den samme sentrale rolle som den Buddha hadde da han underviste sine første 5 elever.⁶ Denne hendelsen for over 2.500 år siden blir forøvrig benevnt som "Turning the Wheel of Dharma".⁷ Kalachakra handler dypest sett om å sette seg i midten av "the Wheel of Time"⁸ - om å kontrollere sitt eget forhold til tid, rom og kausalitet.

Buddhas genuine livsoppdagelse lar seg summere i 4 sannheter: 1) Konstateringen av livet som en lovmessig vandring fra den ene smerteopplevelsen til den andre, 2) konstateringen av årsaken til denne (unødvendige) livsopplevelsen, 3) konstateringen av en alternativ tilstand uten lidelse og smerte (nirvana, opplysning, firgjørelse etc.), og endelig 4) veien, metoden for å nå dette målet.

Kalachakra og Vipassana er begge metoder for å oppnå den store Frigjøringen. Men her stopper alle likheter. Etter som Buddhas skare av etterfølgere vokste både i geografisk utstrekning og i antall, vokste også avstanden mellom de ulike skoler og fortolkningstradisjoner - på samme måte som den kristne kirke ble oppsplittet. Vipassana hører til blandt de eldste meditasjonsteknikker, sannsynligvis fra pre-Buddhistisk tid, og danner fundamentet i den tradisjon som man kaller Hinayana.⁹ Som tiden gikk ble det religiøse system modifisert og reformert og det oppstod en annen hovedtradisjon, Mahayana.¹⁰ De buddhistiske misjonærer hadde en stor evne til å tilpasse og inkorporere elementer i kultur, språk og religion i de land de eksporterte Buddhismen til.

Således er den tibetanske buddhisme, også kallt Tantrayana (om Tantra se del h) Intermezzo Adyar), en herlig blanding av den tradisjonelle Buddha-Dharma og urgammel folketro tilhørende de Himalayiske fjellfolk. En religion som hadde sterke elementer av magi og mystikk, et vell av guder og demoner, over- og underverdener, natur- og sextilbedelse, og med sterke innslag av det vi i vår rasjonelle verden ville kalle ren og skjær folkelig overtro. Kalachakra var et utspring av denne syntesen mellom to ganske ulike tradisjoner, og fikk sin utformning i den tantriske bølge som skylle over religionene i Asia fra ca. 500 til 1500 e. Kr. Nå noen ord om scenariet i Sarnath:

Fra midten av desember `90 til midten av januar `91 kunne man reise den ene mila fra Varanasi til den lille landsbyen Sarnath og samtidig forflytte seg fra en verden til en annen. Det var et fargerikt skue som møtte en. Fjellfolk fra de nordlige deler av India; Kashmir og Sikkim, bhutanesere og nepalesere, tibetanere fra flyktningeleire over hele subkontinentet, men også munker og nonner som hadde risikert livet ved å flykte forbi de kinesiske grenseposter. Overalt åpne ansikter med mongolske trekk, blide fjes som innbød til avslappet trivsel og fortrolighet. Over speaker-anlegget ble det kontinuerlig lest opp meldinger mellom slektninger som aldri hadde møtt hverandre, tårevåte scener hvor mennesker blir gjenforent - i lykkerus over at de har overlevet de kinesiske tyranner. Et mylder av boder, kaféer, telt og hytter - med et utbud av ulike typer håndverk og artikler fra verdens tak. Vi nordmenn pleier å skryte av vårt mangfoldige utvalg av bunader og folkedrakter. Men de blir bare som en håndfull tråder i et stort broderi som utgjøres av de mange finurlige variasjoner av kledningene som har blitt utviklet i de mange fjelldaler i Himalaya.

Øyet kan fort bedra. Med kanskje 150 000 mennesker på primitiv camping på et sted som aldri har losjert så mange mennesker, må det bli kaos. Vann - og elforsyningen knakk fort sammen, og toalettfasiliteter glimret med sitt fravær. I de siste dagene vasset man formelig i søle, matrester og eksrementer i de trange passajene mellom de hundrevis av telt. Tuberkolose og ulike typer fordøyelsesinfeksjoner hadde gode vekstvilkår, og bare et mirakel forhindret en større epedemi i å bryte ut. Med kun en smal vei gjennom hele området brøt trafikken helt sammen, og luften var så tett av støv og blåsvart eksos at sikten ble redusert til 3-4 meter og mang fikk en panisk følelse av akutt pustebesvær.

På et stort område foran det Tibetanske Institutt var det bygget en tempel-lignende scene, sentrum for nesten 2 ukers intens religiøs utfoldelse. Publikum ble stuet inn under et digert telt, men det ble fjernet de siste dagene. Hoveddeltakerne var de tusener av gule og mørkerødkledde munker som hadde samlet seg fra de ulike klostre. Vi vesterlendinger, ca 5-600 i tallet, fikk nest beste plass, litt til høyre for midten. Men de store massene bredte seg i et over alt hvor det var sittemuligheter, utenfor teltet, på tak, og i trær. Kunne de bare høre stemmen av deres kjære gudekonge var de fornøyde. For midt på scenen var der en stor trone hvor hovedpersonen for denne festen hadde sit sete. Rundt ham var benket alle viktige lamaer innenfor Gelugpa-ordenen, fra 4-5 årige lama-inkarnasjoner til ærverdige, skjeggede, gamle vismenn. I et lite glasshus til venstre for tronen var magiens krefter materialisert i form av en mandala.¹¹

Denne mandala er som skipet som fører oss gjennom sjelens turbulente farvann, og hvor Dalai Lama er skipperen som loser oss trygt igjennom. En mandala er et uhyre komplisert, fargerikt bilde som måler 1,5 m i diameter og er ofte konstruert av farget sand. Dens labyrintaktige utforming er bygget opp om en N-S-Ø-V akse og er fyllt med små symboler og figurer. Den representerer, gjennom sin helhet, sine deler og enkeltheter, alle krefter i den fysiske, sjelelige og åndelige verden.

Dalai Lama foresto konstruksjonen av Kalachakra-mandalaen den første dagen, og når selve innvielsen tok til en uke uke etterpå, var mandala'en liksom kartet i det sjelelige og åndelige univers vi reiste gjennom. Vi forestillte, visualiserte, oss selv stående utenfor en av åpningene til mandala'en, som plan over en by, og beveget oss skritt for skritt innover mot midten. På vår veg møter vi symboler, dyr, figurer, farger og former som besitter krefter til å rense bekk negative kvaliteter i vårt indre, og oppøve positive kvaliteter.

For at forstå Kalachakra (og forsåvidt andre tantriske ritualer-både i hinduisme og buddhisme) må man vite at innvielsen foregår på mange plan samtidig. Kalachakra er også en åndefigur illustrert med en blåfarget demonskikkelse med fire armer i seksuell forening med den oransjefargete kvinnelige partner. Vi skal visualisere oss selv bli ført inn gjennom munnen på Kalachakra, gjennom kroppens kanaler ut gjennom den erigerte penis, inn i vagina og etter en stund bli født som et perfekt vesen, en Buddha - i dette tilfellet som Amithaba.

De 7 trinn av selve innvielsen, renselsen av kropp og sinn, blir da sammenlignet med de ulike trinn et barn går gjennom i sin tidlige barndom. Innvielsene har ytre tegn som vann, krone, silkebånd, Vajra ¹² og bjelle (tilsammen et symbol på det maskuline og feminine), og navngivning (vi blev gitt navnet 'lotus-vajra' - igjen den seksuelle polaritet). Under f.eks. vann-innvielsen gikk noen munker rundt og skjenket velsignet vann som vi sprinklet på hode, hals, skuldre, liv og hofter-for å rense de 5 fysiske elementer relatert til de ulike chakra's i chakrasystemet langs rygggraden. Her bidro Hans Hellighet selv med å helle vann til lama'ene rundt seg og til de heldige munker på første rad.

Den siste av de tre dagene selve innvielsen varte var viet de 4 Høyere Tantra's: Hvit Bodhichitta (Bodhichitta= trangen, drivkraften til å arbeide for alle levende veserners opplysning - hvit Bodhichitta= en gurus sæd), krone, vase, og Vajra & bjelle. Dette er egentlig ikke innvielser, snarere "kraftoverføringer" fra guru til elev og har sterke seksuelle overtoner. På det første trinn ble vi servert en hvit-grå, tykk, sur-søt væske, assosiasjonene gikk unektelig kun i én retning. Av det jeg kunne høre av oversetteren, brukte Dalai Lama mye tid på å forklare hva denne seremonien ikke var. Det finnes nemlig også de 4 Høyeste Høye Tantra's...

Under vase-trinnet "danset" 10 lamaer på scenen med en vase og en palmegren, alt mens de messet mantra's (magiske lydformular) i det uendelige. Dette var forøvrig noe som preget hele dette religiøse karnevalet - et avansert kompleks av resiterte tekster, mantra's, og tilhørende forklaringer. Alt foregikk på tibetansk, en dårlig oversettelse kunne man få over FM-radio. I begynnelsen forklarte Dalai Lama en god del av det som foregikk, men mot slutten var det kun en sammenhengende blanding av ultra-dype messende stemmer, skringrende cymbaler, skrikende horn og uforståelige ritualer. D.v.s. uforståelige for de som ikke visste særlig om Kalachakra på forhånd. Og det inkluderte de mange Himalayiske lekfolk, analfabeter som ikke kjenner de mange delvis hemmelige tekster som ligger til grunn, men som tror på verdien bare av å være på hellig grunn og i nærheten av Hans Hellighet.

(Jeg observerte både munker og lekfolk sitte på huk i ruinene av de eldgamle templer og plukke noe opp av bakken. Dette "noe" viste seg å være små, runde stener som de trodde Buddha selv hadde gått på. Derfor knuste de stenen til pulver og spiste det - verdifullt for den fysiske helse og sjelens befrielse, tror de).

Og de uvitende inkluderte nok også mange vesterlendinger som tålmodig satt timevis i støvet, så trangt at du knapt kunne røre på deg, og med radioen (dersom du var så heldig) klistret til øret. Man kan saktens spør hva som trekker europeere, amerikanere og australiere til en slik miserabel situasjon hvor man i tillegg til diskomfórten er temmelig grønn hva gjelder det som foregår rundt en.

Det at noe er vanskelig og fremmed for vår kulturbakgrunn, virker ikke nødvendigvis avskrekkende. Mange av de vestlige ungdommene som vi treffer og som føler seg tiltrukket av buddhismen, er blandt de mest bevisste og ressurssterke i den oppvoksende generasjon. De har gjennomskuet de falske verdier vi bygger vårt samfunn på, de har sett tomheten i alt det vi tilfredsstiller vårt sanser med, og de er smertelig klar over de mange urovekkende tendenser som kan observeres og oppleves i vårt samfunn. Kirken har fra før et dårlig rykte, og med det hykleriet mange kristne ledere oppviser inviterer man ikke akkurat unge mennesker (eller noen andre) til å bli med å forandre vår verden (gjennom våre liv). I vår rasjonelle og cerebrale verden har vi også tapt mye av mystikken og de uforklarlige gåtene, det oversanselige og overnaturlige. Det mystiske tiltrekker og inviterer til utforskelse av et univers som allikevel sprenger rammene for vår intellektuelle resepsjon.

Men det som nok har gitt tibetansk buddhisme et ansikt utad er det blide åsyn til Hans Hellighet, fredsprisvinneren Dalai Lama. Én ting er det at et undertrykt og lidende folk, personifisert i deres gudekonge, vekker sympati og medfølelse blandt følende mennesker. Dessuten preker man fred og forsoning, promoterer demobilisering og økologisk sone, og vinner internasjonal annerkjenning med Nobels Fredspris. Men over alt dette stråler en slik menneskelig varme, en slik lun humor og et slikt trygt og fortrolig fadebilde at bare det overskygger alt annet. Blandt de vestlige i Sarnath kunne man oppleve hvordan Dalai Lama blir "dyrket" som en popfigur på linje med Sting, Prince og Madonna - bare med noe annen form og innhold. Buttons, plakater, flagg, videofilmer, og T-skjorter med utdrag av hans taler påtrykt - alt er der som på en stor rockekonsert.

Populariteten kan også godt illustreres med den mengden av fotografer og journalister fra presseinstitusjoner som NBC og PBS, Washington Post, Time, Le Monde, Reuter, o.a. fra land som USA, New Zealand, Tyskland og Frankrike, som knipset og filmet seansen.

Av alle de andre ting vi opplevde rundt nyttår kan nevnes en totalt ovebefolket fredsmarsj som ble ledet av Dalai Lama og endte opp i en felles-religiøs fredsbønn. Her bidro representanter fra alle de større trossamfunn i India, med hvert sitt bidrag til fred og forståelse. Rørende å se sikher, hinduer, og muslimer sitte side ved side med et stort bilde av en fredsdue hengende over hodet.

Senere den dagen ble mandala'en stillt til offentlig skue, men for de som fulgte de vanlige regler for normal folkeskikk og køkultur fulgte det 4-5 timer i en kilometerlang kø. Elsebeth og Fred var ikke så nøye på det, og gikk bare direkte forbi sperringene - jeg har forlangt kopier av bildene de tok!

Dagen etter var fyllt med en imponerende White Tara ¹³ Long Life Prayer for HH. Imponerende lang, imponerende omstendelig og imponerende kjedelig. (En tibetansk kvinne foran meg fanget alles oppmerksomhet da hun under de lydfulle seremoniene kom i en slags trance, reiste seg selv og sine armer opp mens hun ristet over hele kroppen og mumlet noe uforståelig. Ikke noe for sarte sjeler!) Men også imponerende alt det som ble båret fram som offer til et langt liv med Dalai Lama: Håndvevde tepper, glitrende "kropp"-mandala'er, smykker, utskårne figurer o.s.v. Gavmildheten gikk også andre veien: Tonnevis av brød, kjeks, frukt og drops ble distribuert til sultne pilgrimmer som gikk helt berserk i synet av rene matberg!

En amerikaner fra en vestlig buddhistisk organisasjon (FPMT) holdt en lengre tale i honnør til "verdens eneste frelser - Sakhyamuni Buddha og hans Dharma, Avalokiteshwara og hans etterfølger H.H. Dalai Lama, som gjennom Kalachakra innvielser over hele verden hadde brakt lyset til mørket i vest og gitt mening til et ellers meningsløst liv." Sitat slutt...