Travels: India/Nepal 1991
Reisebrev nr. 4
p) Nedtur på opptur
Det var derfor med mange intense inntrykk i bagasjen vi snudde nasen nordover
og oppover. Opp over Mahabharat-fjellene til Kathmandu-dalen i 1400 meters
høyde. Vi var fra tidligere voluntører advart om at dette var en
anstrengende reise. Og det viste seg å bli verre. Avreisedagen fra grensa
til Kathmandu var høydepunktet for den store Shivaratri-festivalen i
byen (som vi kommer tilbake til). De siste etternølende pilgrimmer var
underveis, bussprisene steg, og de presset 3 passasjerer inn på 2 seter.
Dette var fattige bønder fra Bihar, og flere av kvinnene må ha
vært alvorlig syke. De hang nemlig ut av vinduene mesteparten av turen,
vekselvis spyende og snytende. Noen av dem gråt, og man fikk for mye
medfølelse med dem til egentlig å kunne irritere seg over lukt og
lyd.
Bussen var ellers i OK stand, men det hjelper jo ikke så mye når
man sitter på nest bakerste benk og veikvaliteten er som den må ha
vært over Alperne på Hannibals tid. Veien var en gave fra India i
50-årene, men den ser ut til å være oppbrukt allerede. For
hele strekningen fra Terai-landet til Kathmandu var under konstruksjon, flere
tusen arbeidere hakket jord og bar stein - samtidig som mesteparten av
eksport/import mellom India og Nepal skulle fraktes forbi. Det ble mange
ventesteder underveis, og det ga hjertet en mulighet til å slå
igjen etter at rystelser på størrelse med det et romskip
møter når det bryter atmosfæren på vei til Jorden,
hadde produsert krefter fra G-kraft lik 9 til en nærmest opphevet
tyngdekraft - svevende et sted mellom setet og taket. Sand så fin som
aske ble hvirvlet opp og slukt inn gjennom vinduene, det må ha vært
noe slikt egypterne opplevde under den annen landeplage. Men vi kom da fram,
etter å ha brukt 13 1/2 time på knapt 150 km, inkludert matpause og
dekkskift!
Møtet med Nepal var en sterk kontrast fra India. Den første
installasjonen som møter en på grensen er en stor Tuborg-reklame -
dansk imperialisme var ikke slutt med Serampore og Tranquebar... Gatebildet i
Kathmandu er fyllt med natteravende alkoholikere og narkotika-ofre, et totalt
fremmed syn i India. Det var også et sjokk å møte så
mange utlendinger her. Hele bydeler er besatt av amerikanske ignorante
hamburgere, israelske "funmakers", italienske chartergrupper,
japanske bedriftsreiser med mindst 3 elektroniske apparater per person,
skandinaver i shorts, brautende tyskere, fornemme franskmenn, nostalgiske
hippier og stressende, for ikke å si "dressende"
forretningsmenn. Hundrevis av hoteller og restauranter hvor man kan få
meksikansk, amerikansk, fransk, italiensk, gresk, japansk og kinesisk mat -
foruten tyske bakerier med Pumpernickel og Schwartzbrot. På supermarkedet
kan man kjøbe hollandsk Edamer eller skinke fra Vejle.
Dalen flommer over av all verdens hjelpeprogrammer og -organisasjoner, alle
har de sin spesielle type jeeps med sin spesielle prestisje-tunge logo.
Bybussene er gitt av japanerne, el-bussen av kineserne, tyskerne legger kloakk
og restaurerer templer, franskmenn sørger for telekommunikasjon,
skandinaver bygger sykehus, engelskmenn konsulterer statsbyråkratiet,
amerikanerne sponsorerer traktor-industri og danskene bygger bryggerier.
Man vet ikke helt om man skal le eller gråte. Hvor er nepaleserne oppe i
alt dette? Man lengter fort tilbake til India, hvor man kunne reise over lange
avstander i mange dager uten å se en eneste hvit kvinne (eller mann).
Dessuten reiser man fra 30-35 grader, sol og varme til netter som kan krype ned
til 0-punktet og hyppige, regnfulle tordenvær. Når man i tillegg
reiser med forkjølelse, småfeber og hodeverk er det klart det
må bli komplikasjoner: 2-3 dager i senga, 1 dag på beina, 2-3 dager
i senga med feber og "åpen-krane-syndrom", 1 dag på
beina, så giardia (små, ekle dyr i magen som produserer en gass som
lukter råttent egg). Det koster meg ikke særlig mye å
innrømme at jeg ble kraftig deprimert. 3 1/2 mnd. var passert med
utrolig mange opplevelser og sterke inntrykk - så mye som behøvde
a bli fordøyet og bearbeidet, så mange spørsmål som
krevde et svar, og fremfor alt så mange gripende og engasjerende
menneskemøter. Å så skulle bare dette være halvveis!
Over 3 1/2 mnd. igjen, med enda flere opplevelser og møter! Nei,
nå føltes det som om begeret var fullt, prosjektet kunne ha
vært avsluttet, man kunne ha dratt hjem til det vante og bare bearbeidet,
bearbeidet.
På en måte var det heldig å bli fysisk syk. Så ble man
tvunget til å holde seg i ro, til å bremse den psykologiske
"input", man var nødt til å konfrontere
brotsjøene i det indre. Det var noen elendige dager, men en ting holdt
meg oppe - lysten til å lese. Bøker om buddhisme, positive
bøker, kritiske bøker. Bøker som satte ord på de
mine tanker jeg selv ikke kunne uttrykke med ord.
10-14 dager. Så var man mer enn halvveis, de verste bølgetoppene
hadde skummet av seg. Man stuet sammen de opplevelsene som hadde blitt lagret i
underbevisstheten, slik at det ble gjort plass til noen nye, kroppen bygget opp
nye celler mellom skinn og ben, man fikk sånn noenlunde kontroll på
sin nye livssituasjon igjen, er i stand til å møte verden utenfor
- og tar et nytt buddhistisk meditasjonskurs på 10 dager...
Før vi går i gang med det må jeg nevne at denne
"krisen" var jeg ikke alene om å ha. Stina var svært
mett av sosialisering og oppleving samtidig med meg, men var fysisk frisk og
ble derfor istedenfor rastløs og urolig. Men symptomerne var ellers de
samme. Fred fikk besøk av to studiekammerater fra Tyskland, på den
måten fikk han kontakt med sine røtter og forhindret kollapsen
før den kom. I en periode var han forresten svært ivrig med
å snakke om holdningen til Gulf-krigen hjemme i Tyskland, og krisen i
forbindelse med sammenslutningen av de to tyske stater.
Elsebeth kom 2 uker senere, hun spillte tablas i Varanasi, men de siste dager
har også hun vært litt fjern og rar (norsk betydning av ordet)...
Den første perioden her toppet også ulikhetene i team'et seg, og
vi hadde en skikkelig utluftning der vi skånselsløst
avslørte irritasjonsmomenter overfor hverandre. Vi har funnet frem til
en ny basis for fornyet samarbeid og sameksistens, det er tøft og
krevende, men fremfor alt lærerikt og utviklende å leve slik
sammen, 4 totalt ulike personer. Og teamsituasjonen var (og er) absolutt et
"must" i de personlige kriser som har vært og som er
nødt til å komme. Det fortsetter å være et
irriter-og-elsk forhold, men mest det siste.
Dag Tjemsland © 1995-2001