Dag Tjemsland web site

asia91n-europes-europeasia97

 

Travels: India/Nepal 1991

Reisebrev nr. 4

p) Nedtur på opptur

Det var derfor med mange intense inntrykk i bagasjen vi snudde nasen nordover og oppover. Opp over Mahabharat-fjellene til Kathmandu-dalen i 1400 meters høyde. Vi var fra tidligere voluntører advart om at dette var en anstrengende reise. Og det viste seg å bli verre. Avreisedagen fra grensa til Kathmandu var høydepunktet for den store Shivaratri-festivalen i byen (som vi kommer tilbake til). De siste etternølende pilgrimmer var underveis, bussprisene steg, og de presset 3 passasjerer inn på 2 seter. Dette var fattige bønder fra Bihar, og flere av kvinnene må ha vært alvorlig syke. De hang nemlig ut av vinduene mesteparten av turen, vekselvis spyende og snytende. Noen av dem gråt, og man fikk for mye medfølelse med dem til egentlig å kunne irritere seg over lukt og lyd.

Bussen var ellers i OK stand, men det hjelper jo ikke så mye når man sitter på nest bakerste benk og veikvaliteten er som den må ha vært over Alperne på Hannibals tid. Veien var en gave fra India i 50-årene, men den ser ut til å være oppbrukt allerede. For hele strekningen fra Terai-landet til Kathmandu var under konstruksjon, flere tusen arbeidere hakket jord og bar stein - samtidig som mesteparten av eksport/import mellom India og Nepal skulle fraktes forbi. Det ble mange ventesteder underveis, og det ga hjertet en mulighet til å slå igjen etter at rystelser på størrelse med det et romskip møter når det bryter atmosfæren på vei til Jorden, hadde produsert krefter fra G-kraft lik 9 til en nærmest opphevet tyngdekraft - svevende et sted mellom setet og taket. Sand så fin som aske ble hvirvlet opp og slukt inn gjennom vinduene, det må ha vært noe slikt egypterne opplevde under den annen landeplage. Men vi kom da fram, etter å ha brukt 13 1/2 time på knapt 150 km, inkludert matpause og dekkskift!

Møtet med Nepal var en sterk kontrast fra India. Den første installasjonen som møter en på grensen er en stor Tuborg-reklame - dansk imperialisme var ikke slutt med Serampore og Tranquebar... Gatebildet i Kathmandu er fyllt med natteravende alkoholikere og narkotika-ofre, et totalt fremmed syn i India. Det var også et sjokk å møte så mange utlendinger her. Hele bydeler er besatt av amerikanske ignorante hamburgere, israelske "funmakers", italienske chartergrupper, japanske bedriftsreiser med mindst 3 elektroniske apparater per person, skandinaver i shorts, brautende tyskere, fornemme franskmenn, nostalgiske hippier og stressende, for ikke å si "dressende" forretningsmenn. Hundrevis av hoteller og restauranter hvor man kan få meksikansk, amerikansk, fransk, italiensk, gresk, japansk og kinesisk mat - foruten tyske bakerier med Pumpernickel og Schwartzbrot. På supermarkedet kan man kjøbe hollandsk Edamer eller skinke fra Vejle.

Dalen flommer over av all verdens hjelpeprogrammer og -organisasjoner, alle har de sin spesielle type jeeps med sin spesielle prestisje-tunge logo. Bybussene er gitt av japanerne, el-bussen av kineserne, tyskerne legger kloakk og restaurerer templer, franskmenn sørger for telekommunikasjon, skandinaver bygger sykehus, engelskmenn konsulterer statsbyråkratiet, amerikanerne sponsorerer traktor-industri og danskene bygger bryggerier.

Man vet ikke helt om man skal le eller gråte. Hvor er nepaleserne oppe i alt dette? Man lengter fort tilbake til India, hvor man kunne reise over lange avstander i mange dager uten å se en eneste hvit kvinne (eller mann). Dessuten reiser man fra 30-35 grader, sol og varme til netter som kan krype ned til 0-punktet og hyppige, regnfulle tordenvær. Når man i tillegg reiser med forkjølelse, småfeber og hodeverk er det klart det må bli komplikasjoner: 2-3 dager i senga, 1 dag på beina, 2-3 dager i senga med feber og "åpen-krane-syndrom", 1 dag på beina, så giardia (små, ekle dyr i magen som produserer en gass som lukter råttent egg). Det koster meg ikke særlig mye å innrømme at jeg ble kraftig deprimert. 3 1/2 mnd. var passert med utrolig mange opplevelser og sterke inntrykk - så mye som behøvde a bli fordøyet og bearbeidet, så mange spørsmål som krevde et svar, og fremfor alt så mange gripende og engasjerende menneskemøter. Å så skulle bare dette være halvveis! Over 3 1/2 mnd. igjen, med enda flere opplevelser og møter! Nei, nå føltes det som om begeret var fullt, prosjektet kunne ha vært avsluttet, man kunne ha dratt hjem til det vante og bare bearbeidet, bearbeidet.

På en måte var det heldig å bli fysisk syk. Så ble man tvunget til å holde seg i ro, til å bremse den psykologiske "input", man var nødt til å konfrontere brotsjøene i det indre. Det var noen elendige dager, men en ting holdt meg oppe - lysten til å lese. Bøker om buddhisme, positive bøker, kritiske bøker. Bøker som satte ord på de mine tanker jeg selv ikke kunne uttrykke med ord.

10-14 dager. Så var man mer enn halvveis, de verste bølgetoppene hadde skummet av seg. Man stuet sammen de opplevelsene som hadde blitt lagret i underbevisstheten, slik at det ble gjort plass til noen nye, kroppen bygget opp nye celler mellom skinn og ben, man fikk sånn noenlunde kontroll på sin nye livssituasjon igjen, er i stand til å møte verden utenfor - og tar et nytt buddhistisk meditasjonskurs på 10 dager...

Før vi går i gang med det må jeg nevne at denne "krisen" var jeg ikke alene om å ha. Stina var svært mett av sosialisering og oppleving samtidig med meg, men var fysisk frisk og ble derfor istedenfor rastløs og urolig. Men symptomerne var ellers de samme. Fred fikk besøk av to studiekammerater fra Tyskland, på den måten fikk han kontakt med sine røtter og forhindret kollapsen før den kom. I en periode var han forresten svært ivrig med å snakke om holdningen til Gulf-krigen hjemme i Tyskland, og krisen i forbindelse med sammenslutningen av de to tyske stater.

Elsebeth kom 2 uker senere, hun spillte tablas i Varanasi, men de siste dager har også hun vært litt fjern og rar (norsk betydning av ordet)... Den første perioden her toppet også ulikhetene i team'et seg, og vi hadde en skikkelig utluftning der vi skånselsløst avslørte irritasjonsmomenter overfor hverandre. Vi har funnet frem til en ny basis for fornyet samarbeid og sameksistens, det er tøft og krevende, men fremfor alt lærerikt og utviklende å leve slik sammen, 4 totalt ulike personer. Og teamsituasjonen var (og er) absolutt et "must" i de personlige kriser som har vært og som er nødt til å komme. Det fortsetter å være et irriter-og-elsk forhold, men mest det siste.


Dag Tjemsland © 1995-2001

Audio-Video Writings Travels Past Present Contact North The Mediterranean Asia 97