Travels: India/Nepal 1991

Reisebrev nr. 4

r) Religiøse festivaler

Spørsmålet om hvor nepaleserne er i et hav av forvirrede turister fikk ikke stå ubesvart lenge: De deltar i festivaler. Og ikke helt vanlige karneval eller kulturfremvisninger; nei, dypt alvorlige religiøse seremonier som handler om liv og død i bokstavelig forstand. I den nepalesiske kalender er der inntegnet mer enn 50 festivaler, omfattende over 120 dager med feiring i året. Det er rent hinduistiske festivaler, det er rent buddhistiske festivaler, det er festivaler med bakgrunn i natur-, ånde- og fruktbarhetstilbedelse hos de mange små, urgamle folkegruppene, og det er festivaler som er blandinger av alle disse elementene.

Noen festivaler har mistet sin opprinnelige religiøse betydning, men beholdt karakteren av fargerik folkefest. Holi f.eks., er en ukes galskap hvor særlig guttepjokker opp til gifteferdig alder har frie hender til å sprute vann og fargesterkt pulver på venner, uvenner og ukjente. Særlig går det utover jevnaldrende jenter, det er en av de få anledninger de har til å vise romantiske følelser. For uvitende turister som våger seg utendørs til siste dags klimaks i feiringen, kan det bli både raseriutbrudd og krampegråt over rødt, grønt, gult og blått hår eller ødelagte klær.

Shivaratri ble tidligere nevnt. Til denne festivalen kommer ti-tusenvis av sadhu'er og normalt dødelige pilgrimmer til Pashupatinath-tempelet i utkanten av Kathmandu. De kommer for å gjøre puja (=ofring) til det mest hellige lingam¹⁸ i Nepal. Vi kom en dag for seint; hundrevis av Indias religiøse, legitime hippier - de hellige menn - lå strødd rundt tempelet for å sove ut hasjrusen fra feiringen natten før.

14. februar gikk vi over i Jernbukkens År, 2118, den tibetanske nyttårsfeiring kallt Losar. Da samles tibetanerne i hele dalen sammen med landsmenn fra østlige Bhutan og vestlige Ladakh rundt stupa'en ¹⁹ i Bodhanath. En fredelig familiesammenkomst med god mat og tradisjonel folkedans.

En uke ble det slepet rundt en 15 meter høg, smal vogn i de trange smug. Det var den årlige rundturen til gudebildet av Hvit Machhendranath, hinduguden over regn og monsun, men også en inkarnasjon av buddhistiske Avalokiteshwara. Og ganske rigtig, denne uken raste det noen voldsomme, regnfulle tordenvær over dalen. Moderne tider får ikke legge en demper på tradisjonerne, de hundrevis av telefon- og elektrisitetskabler som krysser gatene ble møysommelige demontert og montert igjen for å slippe det svaiende bambustårnet forbi.

Men det som unektelig har satt dypest spor i sjelen har vært overværelsen av Chait Dasain og besøket til Dakshin Kali-tempelet. Førstnevnte hendelse foregikk på paradegrunnen til militærforlegningen som er knyttet til det gamle kongepalasset. Her var det oppstillt 7 "poster" med regimentsflagg, smørlamper, røkelse, blomsteroppsetninger, frukt, kjeks og alt det andre som hører til en puja. Etterhvert som denne lørdags-formiddagen passerte, ble disse samlinger av jordens grøde tilført noen flere remedier: ferske hoder av geitekillinger og bøffelkalver.

Hele hærens overkommando var nemlig samlet for å gjøre offer til Durga, Shivas hustru og gudinnen for krig. Over 150 dyr ble stillet opp foran regimentsflaggene, som hver representerte et aspekt av Durga, og fikk med ét sverdhug skillt hodet fra kroppen. For å overdøve dyrenes dødsskrik spillte militærkorpset opp feiende marsjer. Siste rundes offer ble foretatt av selveste stabssjefen, ledsaget av to brahmin'er (prester) og en sverdhugger. Til slutt dyppet han hendene i blod og satte avtrykk på de 56 flaggene, som så ble låst inn til neste offrings-seremoni, eller til det ble bruk for dem i krig. De få turistene som våget seg inn i forlegningen fikk orkesterplass til å skue seansen. Hvis dette var et opprørende møte med en annerledes religiøs verden, var det ingenting mot det som kan oppleves i Dakshin Kali.

Meg bekjent er det bare dette tempelet og Kalighat-tempelet i Calcutta som har regelmessige dyreoffringer, 2 dager i uken. På veien til stedet som ligger 20 km sør for hovedstaden, passerte vi hundrevis av nepalesere som trasket opp med sin geit eller sin hane, og ellers nødvendige ingredienser til puja'en. Midtveis ligger det en gompa, og det blir sagt at lama'ene her står ved veikanten og kjøper opp de dyrene som ser ut til å lide mest. Hinduere tror at et dyr som blir slaktet som et offer til gudene, blir direkte gjenfødt i menneskenes verden, en tro buddhistene ikke deler.

Tempelet ligger i parklignende omgivelser og har en åpen arkitektur. Man kan komme helt inn til og overvære offringen på 1-2 meters hold: Dyrene blir først velsignet, hodet blir bøyet bakover, og strupen skåret halvveis over. Det blodet som nå spruter ut blir sprinklet over gudebildene før hodet blir skåret helt av. Halestussen på geitene og krosen på hanene blir så skåret av og lagt igjen foran den fryktsomme Kali. Den stolte eiger betaler 20 rupees (4 kr) for velutført slakt, og bringer så dyrekroppen over til skolding, 50 m unna. Resten av dagen er et stort etegilde, hvor kjøtet blir fortært som prasad, en gave velsignet av gudene.

Vi var der tidlig om morgenen og godt var dét; turister er noen dovne vesener som ikke begynner å ankomme før ved 9.30-tiden. De fremviste en utrolig oppførsel som ellers bare gribber kan tillegges. Klatrende og krypende på tak og murer for å få det beste snapshot. Mange var ikke forberedt på det syn som møtte dem gjennom kameralinsen, og bleke i toppen forlot de området gråtende og enda spyende. Alt mens disiplinerte nepalesere henvendte seg med høflige anmodninger om å respektere helligheten på stedet. Anmodninger som t.o.m. ble besvart med hissige, tyskspråklige skjellsord og skyllebøtter. Det var med skam og indignasjon man forlot stedet. Det er desverre høyst forståelig at utlendinger blir nektet adgang til noen av de hindu-tantriske templer i dalen.

Mye mer kunne vært sagt om en unik syntese av hinduisme og buddhisme, om esoteriske, tantriske ritualer, om H. M. Kong Birendras (Vishnu-avatar) forhold til den buddhistiske ungpikegudinnen Kumari Devi, om den politiske situasjon og forestånde parlamentsvalg (12. mai, første valg på 30 år), om katolsk påskefeiring eller om skandinavisk konfirmasjon på den norske skole. Men tiden strekker ikke til, brevet er antakelig langt nok som det er, og jeg må videre. Jeg lover derimot å gjemme noen påskerefleksjoner til det siste reisebrevet, som blir en slags oppsummering. Men før det vil dere (forhåpentligvis) motta et brev om livet i Dharamshala, hvor 2 av oss vil være fra 10. april.

Takk for alle tanker og bønner jeg vet dere sender; dere er også alle høyst tilstede i min tanke- og drømmeverden.

Guds fred!

Kathmandu, Nepal, 3. april 1991