Travels: India/Nepal 1991
Reisebrev nr. 6
y) Fata Morgana
Ssshh... Den totale stillhet. Det absolutte fravær av enhver
lydbølge. Den totale ødemark. Ensformige sanddyner dekker hele
synsfeltet. En blek og gyllen farge etterlater alt til fantasien. Over hodet
kun den usynlige atmosfæren med en drepende het sol som overskrider det
hud og øyne kan tåle av energiske stråler. Ørken -
den mest fysiske manifestasjon av den nakne tomhet. Det altomfattende
ingenting. Kun overlatt til meg selv; denne kroppen og de ulike lag bevissthet.
Men bevisstheten er like uttørket som ørkenen omkring,
uttørket av sanseimpulser. Ingen ytre stimuli som kan gi næring
til den konstante strøm av nerveimpulser og tankesignaler. I mangel av
den ekte vare, levert av de fem sanseorganer, starter bevisstheten sin egen
produksjon. Surrogat-opplevelser, psyko-kjemiske erstatninger, fragmenter av en
virkelighet som ikke er der i den ytre verden, men som lever sitt eget liv i
under -og overbevissthetens fantastiske univers.
Først lyden av latter og sang, så lukten og derpå
følgende smak av kjølnende drikker og saftige retter. Til slutt
et fargerikt skue av en hytte i et vinterlandskap, med glade mennesker i fest
og storslått natur. En transformerende følelse av gjennomtrengende
friskhet og kjølighet gjennomtrenger hele kroppen, og sprer seg gjennom
hver fiber av organismen. Åh, hvilken befriende avløsning fra
tørsten, sulten, stillheten, tomheten og den ulidelige heten! Den ytre
verden sørger for de minst ideelle forhold for den menneskelige trivsel,
men sinnet neglisjérer det og produserer sin egen bevissthetstilstand -
en opplevelse av maksimalt behag og lykksalighet. Avskåret fra den
fysiske virkelighet, eksisterende i drømmenes og fantasienes verden. I
dét man når fram til hytten og vil tre innenfor det gode selskap,
kilden til lyset, lukten og lyden, faller man til bakken. Bevissthetstilstanden
fordufter som sprit for solen, og man er i samme sekund tilbake i den fysiske
virkelighet, hvor man egentlig har vært hele tiden. Fata Morgana - hva er
virkelighet og hva er illusjon?
Dette spørsmålet ble det mest presserende etter at jeg hadde
gjennomgått den langsomme og dramatiske prosess det er å skifte
presens fra Norge til India. Her skulle man skifte
fra
til
kulde - hete,
orden - kaos,
ro - urolighet,
rikdom -
fattigdom,
fred og fordragelighet - vold og nabohat,
avmålthet og
balanse - temperament og disharmoni,
spredt befolkningstetthet - oppslukende
menneskehav,
effektivitet og rasjonalitet - stillstand, korrupsjon og
byråkrati,
doven kjedsommelighet - fortvilelse og
livskamp,
materiell komfort - naturens ubarmhjertighet,
sunnhet og styrke
- sykdom og svakhet.
renhet og hygiene - søppel og
møkk,
familie og venner - kun fremmede.
Det spørst om denne vår klode har mer motstridende og
differensierte livsvilkår å by på. Jeg beveget meg fra den
ene ekstreme livssituasjon til den andre ekstemitet. Når man slik totalt
skifter den fysiske omverden, dens karakter og dens kvaliteter, oppdager man at
den egentlig bare er et skall. Alt det som var selvsagt og opplagt, bestandig
og nødvendig der hjemme, opphørte bare plutselig å
eksistere. Det er underlig å tenke på at verden omkring oss ikke
oppfattes likt hos noen mennesker. For det første er scenariet
forskjellig fra individ til individ. Foreldre, søsken, oppvekst, skole,
venner som 10-åring, venner som 40-åring, lokalmiljø,
nasjonal-identitet. Disse faktorer og mange fler gir oss en helhets-opplevelse
av verden omkring. En opplevelse som ikke kan deles absolutt av noen andre.
Dernest er vi alle utstyrt med forskjellige mentale fakulterer. Noen tolker
opplevelsen av is og snø posistivt, andre negativt. Noen synest godt om
jordbæris, andre ikke. Noen strekker seg etter det ukjente som konstant
forandrer, andre holder seg til det vante og stabile. Noen er
temperamentsfyllte og spontane, andre er mer rasjonelle. O.s.v, o.s.v. En film
gir den samme ytre opplevelse for alle som ser den. Men den indre opplevelse,
fortolkningen av lys- og lydbølgene er helt unik individuell.
Når variasjonene i opplevelse er så stor for mange mennesker i en
homogen livsstiuasjon, hvor stor er da ikke variasjonene i opplevelse for et
enkelt individ i en heterogen livsstiuasjon! Jeg kom fra en livsstiuasjon med
totalt fravær av sykdom, og hvor jeg enda hadde ekstra energi til å
mosjonere. Jeg kom til en livssituasjon hvor jeg ble fullstendig slått ut
fysisk, for svak til enda å kunne sitte oppreist på en stol. Fra en
livssituasjon hvor deodorant, shampoo, varm dusj, og god seng var en selvsagt
del av hverdagslivet. Til en livsstiuasjon hvor alle disse elementer manglet,
og hvor den personlige mangel på hygiene gled godt inn i de stinkende
omgivelser. Fra en livssituasjon hvor den daglige føde er en trivialitet
til nytelse og variasjon, og hvor begrepet "farlig drikkevann"
ikke eksisterer. Til en livssituasjon hvor man etter en tid blir grundig lei av
den selvsamme ris og dal bat, og hvor mye tid og penger går med til
å lete opp det aller mest nødvendige: Rent drikkevann.
Det var disse nære, trivielle, og i den nordiske verden, uvesentlige
ting, som ga det største virkelighets-sjokket. Man ble ført
tilbake til naturens barske elementer. Man ble presset ned fra en høy
materiell levestandard til et nivå nærmere den levestandard
flesteparten av jordens befolkning lever under. En levestandard og en
livsopplevelse som er preget av bekymringer over å fungere fysisk og
å ha det nødvendigste. Denne "degradering"
førte til en oppdagelse av hvordan den materielle komfort i Norden
dekker til menneskets sårbarhet. Vi blir mindre naturlige vesener,
avskåret fra naturens luner. Vi har blitt mer mekaniske og tekniske
vesener, levende i en steril, kunstig og teknifisert verden. Uten alle de ting
og hjelpemidler som holder vår hverdag oppe, ville vi ikke kunne takle en
eksistens hvor man er tvunget inn i et avhengighetsforhold til de
livløse og livlige bestanddeler i biosfæren.
Det er som å bevege seg gjennom en mudderfyllt vei. I den
"siviliserte" verden har vi lagt planker over mudderet til
å gå på. Det gir oss en viss komfort, vi blir ikke tilsmusset
av mudderet, ja, vi behøver ikke engang å vite at mudderet er der.
Men før eller siden vil vi trå feil, eller plankene vil ikke holde
oss lenger, og vi vil få et vått og ublidt møte med den
møkkete virkelighet. I India, og i mange andre
"underutviklede" land, har man ikke denne planke å spasere
på. Man går på den faste, bestandige jordvei, men til knes i
stinkende og ubehagelig mudder. Så vet man ihvertfall hva man har, og hva
man kan forvente. Ved tilbakekomsten til vår skjøre verden vet jeg
at jeg vil stige opp på plankene igjen og vaske mudderet av meg. Men jeg
håper i hvertfall at jeg er bevisst på hva som lurer under, og at
jeg er forberedt på å møte den nakne, barske virkelighet
igjen når som helst.
Det å miste illusjoner er å erfare at virkeligheten har mange
sider. Det er å oppleve de ulike virkeligheter, men det er også
å akseptere og forstå at der er virkeligheter som jeg ikke har
erfart. Virkeligheter som vi alle helst skulle være spart fra å
erfare. Å miste illusjonerer er å utvikle en livsholdning, en
sinnsstemning som finner mening og verdi både i ørkenlivet og i
Fata Morgana. For hva er vel virkelighet, og hva er vel illusjon?
Dag Tjemsland © 1995-2001