Dag Tjemsland web site

asia91n-europes-europeasia97

 

Travels: India/Nepal 1991

Reisebrev nr. 6

z) Mystikk

Utifra det jeg skrev i del I kunne man nesten tro at jeg hadde alle gode grunner til å konvertere til Buddhismen. Når det likevel ikke har skjedd, skyldes det at der sammen med noen positive oppdagelser i buddhismen fulgte noen positive oppdagelser i den kristne tro. Disse oppdagelser er ikke revolusjonerende eller på andre måter originale. Alt er sagt før, og mye bedre enn det som blir presentert her. Men dette er dypt personlig og ekte, sprunget fram som aha-opplevelser i konfrontasjonen med totalt andre livssyn. I møte med det genuine i hinduisme og buddhisme har spørsmålet konstant reist seg: Hva er genuint i min egen tro? Deler av et svar, slik jeg har opplevd og erfart det, blir gitt i de tre neste deler; Mystikk, Utopia og Etikk.

Spiren til forståelsen av mystikken ble lagt i Puttaparti, hvor mye av den kristne tro kunne sammenlignes direkte med hinduistisk monisme og guruisme. Men mystikk som en ren og skjær nødvendighet presset seg først fram etter møtet med Buddhismens totale kausalitetsforståelse: Der finnes ingen Gud, der finnes ingen Skapelse; sansende vesener (oss) har eksistert fra begynningsløs tid til endeløs tid. Alt som skjer en i dette livet, ja, alle fysiske og mentale fenomener har sin årsak i tidligere livs hendelser. Og den fysiske, mentale og bevissthetsmessige utvikling kan bare jeg selv produsere årsakene til.

Mot dette står det kristne verdens -og menneskesyn, som på punkt etter punkt bryter den lovmessige kausalitet. Vi tror på en transcendent vilje, hevet over vår individuelle vilje, alle tings opphav og den ultimative livsgiver - oftest kallt Gud. Vi tror på den historiske Skapelse, alle tings begynnelse, styrt av prinsipper som sprenger denne verdens dimensjoner. Vi tror på den kontinuerlige, konstante og nåtidige Skapelse, den Livspust som holder alt levende oppe og i balanse, på ethvert sted og til enhver tid. Vi tror på inkarnasjonen, det ultimative prinsipp materialisert i form av et menneske av kjøtt og blod. Vi tror på den menneskelige frelse, fra kilder utenfor oss selv; gitt av en Gud som led og døde for at vi skulle ha glede og liv. Og vi tror på den kroppslige oppstandelse, seieren over døden, det absolutte utopia med fred, harmoni og rettferdighet.

Alle disse hovedpilarene i den kristne tro kan forklares, men ikke forstås. De kan settes opp på en rasjonell formel, uten at den formel går opp. Argumenter og logikk strekker ikke til, beviser og forklaringsmodeller blir ufullstendige. De sprenger vår intellektuelle forståelse av årsak og virkning. Det dreier seg ikke om fornuft og logikk, men om tro og mystikk. Skal de tørre dogmer bli levende og reelle, må de innleves og opppleves.

Egentlig er den beste parallell livets egne, synlige mysterier: To kropper møtest og smelter sammen i en sanselig ekstase - to enkle, mikroskopiske celler møtest og smelter sammen uten noens vitende. 9 måneder senere, etter å dvelt i det totale mørke og isolasjon, mottas et nytt menneskebarn. De to enkle celler har blitt til den mest kompliserte organisme vi kjenner til. Med motorikk, sanseevne, tenkeevne, kreativitet og fantasi. To sett genetiske formasjoner blandes og skaper et nytt og helt unikt individ som fører genene videre. Vi vet det vil skje, vi kjenner til alle lovene som styrer utviklingen, og likevel... Et livets under, umulig å fatte ved å tillegne seg den teoretiske kunnskap derom. Den dypeste erkjennelse og forståelse kan bare oppnås i den direkte opplevelse; som mor og far, men aller mest som mor. Og selv da kan man ikke gripe den fulle sannhet om hva som skjer - opplevelsen løser ikke mysteriet. Men den utdyper og illustrerer mysteriet, miraklet, og undringen over underet. Opplevelsen forsterker verdien av mysteriets sannhetsgehalt, og skaper en subjektiv realisering hvor logikk og rasjonalitet nesten blir overflødige.

Eller vi kan se på et annet av naturens under som vi alle nødvendigvis gjennomlever. Hver eneste dag har vi muligheten til å oppleve hvordan hele biosfæren blir styrt av lovmessigheter som bringer den fra årstid til årstid. Sterkest kan dette oppleves om våren, hvor tilsynelatende døde planter og døsige dyr (og mennesker?) går ny vekst og utvikling i møte. Fra det minste frø spirer de største trær, fra den svarteste mold åpnes de mest fantastiske, fargesprakende blomster. På den mest livløse og gråbrune mark dekkes det mest irrgrønne teppe. Fugler og dyr strømmer fram fra det store intet og fyller luften med en gledesfyllt kakafoni. Menneskene våkner fra sin vintermørke livløshet og depresjon, og romantikk og erotikk blomstrer.

Vi opplever det år etter år, vi vet hva som vil komme, og vi vet hvorfor: Solens og klodens sykliske gang, forandringer i solbestrålingen og varmeutviklingen, o.s.v. Men likevel er det ganske så fantastisk og underfyllt hver gang det skjer. Intet menneske i verden ville kunne forstå hvilken betydning våren har, hvilket underfyllt mirakel den er, ved kun å tillegne seg teoretisk kunnskap derom. Den kan kun realiseres ved direkte og personlig innlevelse og opplevelse, et fullstendig og bevisst sanseinntak av varmeforandring, synsinntrykk, lukter og lyder.

På tilsvarende måte er det med de bibelske sannheter. De blir ikke virkelige og ekte kun med en teoretisk og intellektuell innfalsvinkel. Den fornuftsbaserte tilnærmingsmåte er utilstrekkelig, selv om den kan legge grunnen til de dypere realiseringer. Men til de dypeste realiseringer blir det som å bruke hjulvisp på betong. Her er den subjektive opplevelse og erfaring den eneste brukbare metode. Bare den kan bryte gjennom kausalitetenes armerte skorpe. Bare den kan gjøre det (fornuftsmessige) umulige mulig. Bare den kan bryte gjennom våre begrensede dimensjoners skall, og lede oss inn i det dimensjonsløse univers. Bare den kan umyndiggjøre våre menneskelige begrensninger og svakheter, og føre oss i kontakt med Gudsrikets potensialer og visjoner.

De verktøy og midler man bruker for å anspore Opplevelsen og gi Gudsrealiseringen næring, vil selvfølgelig være noe individuellt fundert. Man kan velge stillhet og dybdekontemplasjon, man kan velge lovprisning og lovsang. Man kan velge den indre reise, man kan velge utforskelse gjennom den spirituelle fellesskapsfølelse og det kollektive erfaringsgrunnlag. Man kan velge allegorier og symboler, parafraser og variasjoner. Man kan velge å meditere på andre menneskers innsikt som den er uttrykkt gjennom kunstnerlige aktiviteter - både gjennom bilde-mediet, lyd-mediet, eller andre medier.

Men framfor alt aktiviseres den kristne Livsopplevelse gjennom praktisk og konkret aktivitet. Kristen mystikk blir ufullstendig og konturløs uten daglig implisering av de etiske prinsipper som Jesus la fundamentet til. En mystikk utelukkende begrenset til selvrealisering og indre Gudsrealisering, er ingen ekte kristen mystikk. Det er nettopp Gudsrealiseringen i den ytre verden, i naturen og mine sanne brødre og søstre, som er basisen og fundamentet for all annen realisering.

Her kan faktisk god liturgi være et nyttig hjelpemiddel. God liturgi er ikke oppramsing av tørre og dogmatiske fraser. Det gir kanskje intellektuell føde, men det underernærer all fantasi. Og som vi har sett er det ikke intellektet, men den fantasifyllte og visjonære Opplevelse som kan trenge dypest ned i Mysteriene. For å stimulere fantasien trenger man sanseimpulser. Synsinntrykk, lydsignaler, rørbarhet, lukt- og smaksopplevelser. En god liturgi inneholder alle disse elementer. Det er som en total-forestilling, hvor hele kroppens registrerings-apparat er mobilisert, og hvor man selv er nødvendig deltaker og medspiller i den store helhet.

Det beste eksempel på innlevelse i det dypeste mysterium er det som skjer i nattverds-feiringen - den fullkomne kombinasjon av symbolske uttrykk og opplevelse. Innstiftelsesordene befester en historisk tilhørighet til den lidende Kristus. Man kneler ned i ydmykhet og underkastelse. Den usynlige, halve alterring visualiserer den universelle samhørighet, inkludert de forgagne og de kommende slekter. Man former ord i bønn om å gjenetablere det gode forhold man selv har brudt, både til sitt Livsopphav og sine jordiske søsken. Man mottar og spiser det brudte brød og den røde vin sammen med en verbalisering av objektenes transformerende kvalitet. Ved opptagelse i fordøyelsessystemet blir mysteriet på Korset en del av meg. Det én kropp måtte gjennomgå, blir på en symbolsk og metaforisk måte en del av min kropp.

Denne identifikasjons-prosess er et under som forflytter min destruktivitet mot meg selv og andre over på Kristus-figuren. Og i motsatt retning forflytter Kristus-figuren sin renhet, sin frihet, sin livsseier og sin kjærlighet over på lille meg og erstatter den inngrodde destruktivitet. En transformerings-prosess hvor man har gjennom-opplevet hvordan brød og vin blir omdannet til symbolsk kropp og blod, hvordan lidelse blir omdannet til lykke, smerte til glede, død til liv, slaveri til frihet, egoisme til altruisme, destruktivitet til konstruktivitet, oppgitthet til håp... Man har opplevet hvordan mitt gamle, korrupte og ødelagte 'jeg' har blitt erstattet med et nytt, friskt og perfekt 'jeg'. Man har blitt gitt nytt liv. Et Livsens Mysterium.


Dag Tjemsland © 1995-2001

Audio-Video Writings Travels Past Present Contact North The Mediterranean Asia 97